Halvannen uke er gått siden vi nådde Lenangen. Temperaturene her har ligget på det samme eller under svalbardtemperaturen, så dette med ferie i syden er oppskrytt. Vi har hatt et par dager med halvhjertet godvær og ellers overskyet og nordavind.

Vi har fått forstrekninger på team Meridian igjen etter at Kristian kom fra Svalbard på mandag. Han er i sveisingen allerede nå, klokken åtte på lørdags morgen, med baugrullen. Det er det siste som skal moteres før avreise. Nå er det varmt og fint ombord med ny ovn, det er blitt varme på badet også og det er klargjort for sentralvarme i hele båten. I går ble det prøveseilt med ny autopilotpumpe og kompass og skipperen er fornøyd. Han har også fått dashbord til instrumentene. Masse annet har vært gjennomgått, justert og forsterket, men nå rekker vi ikke mere.

Tina koser seg med lek hele dagen sammen med Even som er et år yngre. Hun er med i fjøset om kveldene og tar til seg alt som er her. Ida er litt mere i det meditative hjørnet for tiden og har gjennomgått alt som finnes av litteratur i huset. Med all den vinden vi har hatt er det fine forhold for drageflyging og det får de til med to snorer og Even som assistent.

Drageløperne.

I dag ankom vi Lenangen i Lyngen klokka to, en fire timers seilas fra Tromsø. Det blåser fortsatt kuling, men den har vært sør-sørvest de siste dagene, så vi har hatt den rett bakfra. Ellers har det vært mye regn også de siste dagene, det var vist enda til så mye at det var flom og skredvarsel i Troms og Finnmark i går.

Etter at fredags kveld ble tilbrakt i Båtvika på Indre Kvarøy skulle vi pusle oss videre på lørdag formiddag. Det virket som om været hadde løyet, men da vi hadde seilt 2 nautiske mil var det bare å krype inn neste havn. Det blåste nesten enda mere enn dagen før, noe Hans ville beskrevet som at det blåste “spett og kjetting”. Han ringte til vår gode venn i Polarinstituttet og fikk beskjed om at det var en vindstyrke på 35 knop der vi lå, sterk kuling. Med solid ankringsutstyr lå vi godt og fikk bare kose oss så godt vi kunne. Det ble derfor kyllingsuppe og nystekt eplepai til lunsj.

Så var det i gang igjen klokken 04 00 søndags morgen. Nå ble det ingen stopp i det hele tatt før vi nådde Tromsø i går, mandag ettermiddag klokka 14 00. Det fungerte bra med vaktskifte så lenge Hans alltid tar flest og lengst vakter!! Jeg fryser meg halv ihjel etter noen timer på dekk på tross av ulltøy, seildress og tykke sokker. Det er hender og føtter, som hos de fleste kvinner, stivner først. Jeg seilte derfor to deler av Vestfjorden, Vågsfjorden og Solbergfjorden. Jeg er i grunnen ganske fornøyd med at jeg er mye mindre sjøsyk enn noen gang før og kan delta mye mere aktivt underveis i navigasjon og seiling.

Jeg står til rors og fryser selv om jeg er ganske godt innpakket. Bildet av sjøsprøyten, er heldigvis for kameraet, tatt gjennom sprayhooden. Nå har jeg skjønt hvorfor det heter “sprayhood”, den tar av for for sprøyten og er ganske effektiv. Vi planlegger forresten å gjøre denne om til en permanent en i glassfiber. Da får den navnet “doghouse”, ikke godt nok som et rorhus, men nok til bikkja eller den stakkaren som står ute når det er bikkjekaldt. I tillegg til det skal vi lage ytterligere presseningshus over cockpiten, så da blir det lunere for alle som vil og må være på dekk i all slags vær.

På tur oppover Vestfjorden seilte vi forbi Hamarøy og jeg så innseilingen til vår lille paradisplass som heter Straumsbukta. Der var vi med Arctica, vår forrige seilbåt,i 2001. Tina var under året og Ida fire og et halvt. Vi hadde snakket mange ganger om å seile til Middelhavet, noe vi enda ikke har gjort, derimot seilte vi i Lofoten og Vesterålen. Det var juni måned og vi kom til Straumsbukta i et nydelig vær. Innseilingen er trang og vanskelig å se fra utsiden, men der inne åpenbarer det seg et fantastsk sted. En lagune med grønt vann og hvit sandstrand kantet med grønne trær, en havn med dramatiske fjell rundt, med en liten holme i midten og en liten foss i den indre delen. Går man forbi fossen ligger det et stort ferskvann inenfor der igjen som også skal være et godt fiskevann. Vi ble værende der i flere dager og hadde temperaturer på 25 varmegrader og mere hele tiden, også om natten. Det var da, mens vi badet og solen stekte at Ida ropte til sin far, “Pappa, er vi i Middelhavet nå?” Hun fikk selvfølgelig svaret, “Ja!!”.
Denne gangen var været regntungt og temperaturen 7 grader, vårt lille paradis får vente til neste anledning med bedre vær.

Ovnen ombord ble tvunget til å brenne av en liten vifte, så det har vært upåklagelig varmt og deilig i båten, på tross av sure forhold utenfor. Hans vil likevel bytte den ut. En del andre tekniske detaljer skal også ordnes, lages og monteres. Her kan nevnes ny baugrull til ankerkjettingen, laging av instrumentpanel og bøyle for david, radar, vindmølle osv. Det skal skiftes pumpe og kompass til autopiloten og sveises ny drivstofftank til ovnen. Hans har nok å gjøre i de neste par ukene vi skal tilbringe her i Lyngen, før overseilingen til Svalbard.

I løpet av de tre ukene som er gått siden vi forlot Drøbak så har vi seilt 1175 nautiske mil. Båten er rimelig i drivstofforbruk og vi er ellers godt fornøyde. Meridian, har fått vind i seilene igjen bokstavlig talt etter å ha ligget stille i nærmere to år, tror jeg.

Han som opprinnelig fikk laget båten var en ingeniør fra Larvik og båten het den gang Savannah. Mannen er desverre død, men Hans hadde en hel del kontakt med ham i 1996 om båten fordi vi vurderte å kjøpe den. Så ble den vår alikevel, bare mange år senere.

Det uler i masten, men vi ligger trygt for anker. Vi søkte havn i le for sterk kuling på tur mot Ørnes i ettermiddag. Nå ligger vi altså i stedet ved Indre Kvarøy i Båtvika.

Ellers et sørgelig faktum at mange båtovner,inkludert vår Dickinson,ikke liker seg når det blåser motvind. Selv nå når vi ligger for anker slår det ned i pipa!! Vi har aggregat ombord så det er varmt her alikevel, men sånn kan vi jo ikke ha det. Løsningen er å montere en Pyro båtovn i stedet for som har vifte på brenneren. Den skal tåle det meste og er vanlig brukt i de aller fleste fiskebåter på kysten.

I anledning dritværet fant Hans ut at vi skulle drikke Champagne til pannekakene på en fredagskveld. Flasken fikk han til sin 55 års dag fra min tante Turid, da vi lå i Farsund. Etterpå bestemte Ida og Tina seg for å sende flaskepost og det ble gjort med Champagneflasken. Bilde kommer, men det er Idas datamaskin som har internettforbindelse i kveld, ikke min. Begynner å lure på om min maskin er avleggs, tre år gammel, den teknologiske utviklingen går fort.

Her går flaskeposten av sted.

I går var det også dritvær med plaskende regn hele dagen og vind fra sørvest. Da seilte vi distansen Rørvik-Brønnøysund og var framme midt på dagen. Torghatten var ikke synlig for lavt skydekke og regn, det er ellers et morsomt fjell med hull i for de som ikke vet det.

Smøla og Hitra som vi forlot i morges har begge mange, store vindmøller. På Smøla var det vel Norges første store vindmøllepark ble annlagt. Det ble en hel del kritikk av det fordi det også var hekkeområde for en masse havørn. Kanskje en noe uklok plassering, men så vidt jeg vet har ørnene lært seg å passe seg for møllene, så det fungere vist ganske bra for alle parter ettervert.

I den absolutte stillhet som hersket da vi lå for anker ved Hitra i går kveld kunne jeg overhode ikke høre de store møllene som gikk rundt. Det er på denne forblåste kysten vår mange aktuelle plasser for vindmøller og diskusjonene går stadig om plasseringer osv. Det er i alle fall fornybar energi som vi kan bruke i det uendelige, i motsetning til olje og gass, så jeg synes vel kanskje vi må godta å se noen av dem.

Kuling og regn i dag, vi hadde vinden rett i hekken, men fikk brukt seilene en god del. Mye sjøføre med store dønninger fra havet da vi krysset Frohavet og Folla , men vi la til ved kai i Rørvik klokka syv i kveld.

Vi ønsker oss mere sol og sommer nå som vi er i “syden”, men det går jo an å håpe.

Hans startet sin vane tro kl.04 00 også i går og hadde rundet Stadlandet før jeg krøp ut av køyen for å koke kaffevann og smøre brødskiver.

Vi seilte den ytre leia om Flåvær og så det yrende livet av Lundefugl på Runde. Det var noe bris og regnbyger i løpet av formiddagen, men vi ankom Ålesund allerede klokka tolv. Der var det solskinn og stille i den lune havna. Jentene og jeg hadde oss en liten butikkrunde, bokhandler og klesbutikker er mest populære der. Så var det innkjøp av mat og ferske bakevarer, før en solfylt lunsj i cockpiten.

Her er vi på vei inn til kai i Ålesund.

Etter noen timer ankom en liten sort stålseilbåt med navnet Mesuf og en grønnlandshund på dekk. Det tok ikke mange sekunder for Hans å gjennkjenne Hauke Trinks. Han er en tysker vokst opp i Sverige. Han har overvintret i mange år på Svalbard i sin seilbåt, i Kinnvika, i Mushamna og i Longyearbyen bl.a. Han driver stadig med forskningsprosjekter og er på vei til Svalbard igjen for å overvintre på ny i Mushamna. Han har med sin venninde gjennom mange år, Mary fra Skotland. Hunden er en kjempesøt, to år gammel grønnlandshund ved navn Hei. Navnet betyr vinter for inuitttene på Grønland, ganske passende. Hauke og Mary kom til middag ombord og det var livlige dikskusjoner og god stemning.

Skipperen tok kveld i nitien for å være oppe tidlig igjen i dag, mens jeg leser, skriver og sjekker værmeldinger på nett i de rolige kveldstimer.

I dag har vi seilt distansen Ålesund til Hitra. Vi hadde en lett bris fra nordvest som gjorde at vi kunne få litt, men bare litt, hjelp av storseilet vårt. I morgen er det meldt sørvestlig bris og opp i kuling. Det gir oss endelig muligheten for noe mere seilføring. Riggen er godt nok gammeldags og seilarealet for smått for å få skikkelig fart i sakene, men så er vi da heller ikke sånne skarpseilere. På den annen side så planlegger vi ny rigg til høsten.

I dag har Hans flyttet på kompassgiveren til autopiloten. En av de gamle eierne hadde parkert den oppå ballasten som er av stål, ettersom denne selvfølgelig er magnetisk var det ikke så rart at autopiloten var noe ustabil!! I dag, etter flyttingen, har den fungert som en drøm. Det betyr det samme som en mann ekstra ved roret, sier Hans, som da slipper å stå å ved roret kontinuerlig i 14-15 timer i strekk. Vi er jo en av oss tilstede hele tiden for å passe på kurs, annen båttrafikk osv. men det er uansett en god hjelp å ha.

Vi forlot Solund i morges kl.04 00. Vinden har vi stadig rett i mot oss på tur nordover, men i dag var det bris, skiftende skydekke og ganske fine forhold.
Etter 10 timers seiling bunkret vi i Måløy og fortsatte til Silda hvor vi ligger i kveld. Dette er siste stopp før Stad, Norges vestligste punkt, der det i flg værmeldingen nesten alltid blåser kuling.

I kveld er det stille og solskinn på Silda. I havna pludrer ærfuglmødrene med sine små kyllinger, mens stormåsen sitter å ser sultent på dem. På Svalbard er det først i begynnelsen av juni at ærfuglene vanligvis begynner å legge eggene sine. Når vi plukker dun i juli måned er det enda enkelte etterslengere som ikke er helt ferdige.

Pizza på lørdags kveld ombord.

Her er havna på den lille øya Silda rett sør for Stad.

Internettforbindelsen er sterkt varierende langs norskekysten. Jeg har mobilt bredbånd fra Telenor som i øyeblikket ikke oppnår kontakt.Skynder meg å laste opp når det virker en liten stund.

Vi ligger i kveld i nærheten av Hardbakke i Solund nord for Fedje. I dag har det vært regn hele dagen og opp i kuling fra nord-nordvest. Det betyr at vi stadig har vinden rett i mot oss.

Vi hespet 100 meter ny, fin, 13 millimeter kjetting om bord på Ågotnes på Sotra i morges. Fant en fin liten havn på Askøy som heter Strusshavn, der vi la til i går kveld. Det var her at båt produsenten Viksund etablerte seg i 1969. Stedet har verneverdig bebyggelse og Askøy museumslag arbeider for å bevare tradisjonene på stedet. Det er en meget lun og koselig havn der vi traff flere båter på vei i motsatt retning av oss, nemlig til Caribien.

God stemning ombord i Meridian, det er navnet på nybåten. Vi er så langt meget fornøyde med sjøegenskapene og båten i det store og hele.

Vi ankom Farsund fredag 4.juni etter elleve timers seiling fra Arendal. Vi hadde ganske stille vær på turen, så vidt litt trekk rett bakfra men ingen seilvind.
I Farsund er det de siste årene bygget ut både boliger, butikker og kaianlegg på Gåsholmen og Engøy. Resultatet er en meget tiltalende gjestehavn som at på til er Norges eneste gratis havn. Servicehus med toaletter, dusj og vaskemaskiner er det samt matvarebutikk på kaia.

Strendene på Lista er mange og fine. Her er det deilig å bade, sole seg, gå tur eller ri med hest, som jeg pleide å gjøre den gangen jeg bodde her og hadde hest. Her er Ida og Tina på tur med bestemor.

 Alt i alt er vi meget heldige med været. Vi ble liggende i Farsund fra fredag til onsdag ettermiddag og hadde sol og varmt vær hele tiden. Hans fylte 55 år på lørdag og da måtte vi jo bake kake og invitere familien. Jeg har både min mor og min tante boende på Lista og det er viktig at jentene får noe tid hos Bestemor. 
  

Gamle venner fra den tiden jeg gikk på Gymnaset i Farsund og var med i Røde Kors Hjelpekorps er det også veldig hyggelig å møte.
Min gamle venninne Mette Tånsberg bor i nabokommunen Lyngdal med mann og barn. Det er hun som skal ha fortjenesten for at Hans og jeg traff hverandre i sin tid. Hun jobbet nemlig i mange år i Kautokeino kommune i Finnmark hos Juhls Silvergallery. Der var det ved påsketider i 1988 at vi begge var på besøk hos Mette og traff hverandre. Siden har vi holdt sammen og tenker i grunnen å fortsette med det.
Mette har forresten åpnet egen butikk i Lyngdal i vinter som heter Olsens hage, en raritetsbutikk som hun kaller det selv, med masse spennende i.

Vi forlot Farsund i går ettermiddag og seilte rundt Lista i lett bris fra vest. Hans holdt ut ved roret helt fram til 0230 i natt da kone og barn for lengst hadde sovet i mange timer. Han ankret oss opp utenfor Tananger og sov i cirka tre timer før det bar videre. I dag er det stille på havet så langt etter seks timers seilas. Vi tar sikte på å nå Aagotnes på Sotra i kveld. Der skal vi ha om bord 100 meter ankerkjetting i morgen.