Etter å ha blitt litt værsyk de siste ukene bedret humøret seg med bedre vær.

Når man bor i en by og jobber innendørs om dagene har været mindre betydning. På et sted som Farmhamna, der tilværelsen i stor grad dreier seg om naturen med jakt, fiske, dyreliv og turer til lands og til vanns, er været av stor betydning. Det er også avgjørende å kunne ta det som kommer med godt humør, men fordi somrene her er korte og intense er det også da alt skal skje, aller helst alt på en gang.

Den arktiske sommeren, med sol hele døgnet i fire måneder, fordrer aktivitet nesten hele døgnet. Dyre- og fuglelivet gjør ingen forskjell på dag og natt og vi mennesker er nesten likedan selv om vi trenger søvn også. En dag som hadde vært for vindfull for ferdsel i småbåt ble om kvelden rolig, solfylt og vakker. Da fant gutta plutselig ut at de skulle på jakt klokken åtte om kvelden og drog avsted. Klokken halv ett hadde de jaktet, slaktet, fraktet og hengt opp tre dyr i slakteteltet i Farmhamna. Deretter ble det hyggelig prat i solskinnet og sengetid først klokka tre om natten.

Onsdag den 18.august måtte jentene og jeg seile til byen sammen med Kristian på båten Kobben. Det er stålbåten som vi har fartet rundt med de siste tre somrene her. Nå har Kristian overtatt båten og trives med det. Det blir fisketurer med venner og noen enkelte fraktoppdrag, som båten passer ypperlig til. Ida var påmeldt på Camp Svalbard og skulle avsted på fredags morgen.

Camp Svalbard er et arrangement i regi av Bydrift, det som tilsvarer en kommune i Norge.Det er for ungdom i alderen 13-18 år og målet er sosialt samvær, miljøbevisthet og økte kunnskaper om natur, dyreliv og ferdsel på Svalbard. Det var 36 ungdommer med og 32 voksne. Ida var meget fornøyd etter tre dagers intens aktivitet, om en litt trøtt ettersom de kom hjem klokken tre i natt før første skoledag.

Her i byen har det vært stille, solskinn og varmt vær siden vi kom tilbake og jeg har nytt kaffen på trappa hver morgen. Vår trofaste, deilige Rex ble dessverre sårbent de siste dagene i Farmhamna etter mye turer og salt vann på bena. Han har derfor fått potebehandling daglig med potevoks og sokker, så nå begynner vi å bli klare for fjellturer igjen.

Sommergjester og gode hjelpere fra Finnmark og Longyearbyen. Her blir det kokt Gulasj på bålet.

Vårt fantastisk vakre landskap i området rundt Farmhamna blir jeg aldri lei av. Hans nyter turene selv om de ikke blir så lange som før i tiden og Rex er tålmodig underveis selv om vi må ta pauser.

Nå er det liv i huset i Farmhamna og åtte stykker til bords. Våre jaktkamerater og gode hjelpere, Stein og Geir, har vært her før og de har med seg Barbara og Jim Roger. Her er godt humør og dårlig vær. De kom i en nordlig kuling i går kveld og temperaturen var nede på 1,5 grader c.

I dag har det vært snøbyger, sludd, regn og hagl, men folk er like glade. Teltet er gjort klart til å henge reinsdyrslakt og jentene er glade for selskapet og deilige, små, røde tomater, bananer og appelsiner.

For noen dager siden gikk jentene og jeg på tur for å se etter reinsdyr i terrenget. Vi gikk innover mot breen og opp på platået ovenfor det gamle morenelandskapet. Reinsdyrene har beitet ganske hardt i terrenget innenfor halvøya her også, ikke bare her ute hos oss. Man kan lure på hvordan et så karrig terreng kan fø på så mange dyr, men det går vist bra. Vi så kanskje 10-12 dyr på turen, men de er velfødde alle sammen, fulle i vomma og runde over baken. Huset og Polar Hotellet i byen har bestilt rein og det skal de få, for her er nok av fine dyr.

Jeg skrev et langt innlegg i går som dessverre ble borte før jeg fikk lagret det, da strømmen min tok slutt. Sånn kan det gå. I kveld er det 3,9 grader celsius og regnbyger fra vest. I går kveld var det 2,7 grader og nordlig bris. Hvor ble det av sommeren? Siden forrige innlegg har det vært to dager med sol, resten har vært regn, yr og skodde.

Vi hadde besøk den 2.august fra Ny Ålesund. Det var Linda og Kjell Ove som hadde en natt på Hegstadpynten i telt før de kom hit til reinsdyrsodd og kake på min bursdag. Veldig hyggelig var det!!

Hans og forskerne fra Norsk Polarinstitutt seilte til Wahlenbergfjorden etter at de hadde vært nødt til å forlate nordkysten av Nord Austlandet pga. havis fra nord. Der fikk de etterhvert større hell med ringselfangingen. De skulle sette sendere på selene som de limer på med tokomponenetlim på ryggen deres. Det betyr at senderne gir dem informasjon via satelitter i nesten et helt år fram til neste hårfelling, hvis alt går etter planen. Senderne som er satt ut i år måler flere ting bl.a.hvor, hvor dypt og hvor langt selene dykker og svømmer. Samtidig måler de temperaturen i vannsøylen der selene er og saltholdigheten i vannet. Dette er data som brukes av oceanografer, miljø og klimaforskere. Prosjektet ble således avsluttet i god tid og alle var meget fornøyde. I tillegg til senderne som settes på selene tak forskerne blod og spekkprøver av dem. Da kan de finne ut mere om hva de spiser, om de er godt ernært osv.

Båten med Hans og forskerne var innom her en tur den sjette august på vei tilbake til Longyearbyen. Hans kom hit dagen etter, så nå er familien samlet igjen.

Her er et av bildene som Hans tok av den nysgjerrige bamsen som ville opp i båten til ham.

Vi har fisket med stang etter røye et par ettermiddager denne uken. Det er ikke store mengder fisk å få i år, men vi koste oss med stekte røyefileer forleden dag. I morgen skal vi røyke de fiskene vi har igjen hvis vi ikke regner bort.

Jeg satt en natt og lekte meg med kameraet, mens midnattssola dukket opp og forsvant bak skyene. Nå er det bare noen dager igjen av midnattssola som forsvinner den 20.august.

Soldagene er ikke overdrevent mange, sist uke var det onsdag og denne uken var onsdag igjen fin men med mye vind fra nordvest. Torsdag var stille, varm og fantastisk hele formiddagen mens skodde og regn la seg nedover hodene våre igjen i dag. Vi utnytter findagene til fulle og er ute hele dagen. Onsdag ble det grillet reinsribber ettersom grillplassen vår ligger flott i le for nordvesten.

Vi hadde besøk av franske kjenninger både onsdag og torsdag. Dessverre har jeg ikke hatt tid til å øve noe mere på mine tredve år gamle franskkunskaper, men skjønner fortsatt en hel del. Franskmennene selv har ikke spesielt gode engelskkunnskaper og klager over at selv den unge generasjonen, på tross av engelskundervisning 3-4 timer i uken, ikke kan snakke engelsk. Det skal vist være for dårlige lærere i faget, hevder de. Derfor ble det heller ikke mye samtale mellom de franske jentene på 12 og 15 og jentene her. De er blitt gamle nok til å være forlegne i stedet for å leke uten å forstå hverandre, som de gjorde for to år siden.

Marianne og Rex ved grillen. Jeg er godt kledd for å sitte ute i vinden og bevepnet som alltid med revolver. Selv rundt huset kan man ikke stole på at man ikke får bjørnebesøk.

I går ble en padler angrepet av bjørn på Nord Austlandet og slept 40 meter bortover før kameraten hans skjøt bjørnen. Jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde beveget meg i kajakk på den siden av Spitsbergen og langt mindre bodd i telt, men heldigvis gikk det bra med han som ble angrepet.

I dag hadde Hans besøk av en isbjørn som prøvde å komme opp i seilbåten, så han måtte bare kjøre derfra for å unngå å få den ombord. Ellers går det tregt med selfangingen. Hans og forskerne har ligget noen dager i Duvefjorden som er på nordsiden av Nord Austlandet på Svalbard, et av de nordligste isfrie områdene i verden. Nå må de vist flytte på seg i morgen for å unngå å bli stengt inne der av isen som kommer nordfra.

Selene i Dynekilen er der som alltid. I går var det så varmt og fint at de ikke gadd å hilse på oss i det hele tatt. Vanligvis er de så nysgjerrige at en del av dem går i vannet og kommer helt nær oss for å se på oss. Her har de tydeligvis ikke vært forstyrret i det siste og nøt solen i fred og ro. Det ble mye bjørneprat her, men det virker som om det er stor aktivitet og mange av dem samlet på en del steder i år. Damene her i huset må jo også være forberedt på å klare seg selv hvis det skjer noe, så derfor noe mere fokus på saken.

Det skal litt planlegging til å få med meg alt det jeg trenger til en måned alene i Farmhamna med jentene. Etter at vi flyttet til Longyearbyen er det jo ikke hverken syverksted eller proviant, klær eller andre forsyninger her fra før. Jeg rakk derfor ikke å bli ferdig til å seile med Hans ut hit forrige torsdag.
I stedet fraktet Kristian pikk og pakk utover forrige lørdag mens jeg og jentene haiket med Farm natt til mandag. Det var en behagelig tur der vi gikk ombord i skipperens lugar søndag kveld, etter pizza ombord, og sov oss veien hjem hit.

I Farmhamna ser alt ut som det pleier bortsett fra fuglelivet!!! Her har det vært både rev og bjørn på fære ganske sikkert. Ternene pleier å hakke oss i hodet så fort vi setter bena på land i fjæra,nå er det stille. I år er det ikke et eneste reir med hele egg og ingen klekkede unger. Ida har sjekket alle de reirgropene hun har funnet med egg i og de er alle suget tomme av reven. Eggene ligger igjen, tomme med hull i.

På holmene utenfor her er det vanligvis hundrevis av par med ærfugl og hvitkinngås som hekker. Dit kommer ikke reven så bjørnen må ha vært der. Jeg har til nå sett bare et par med gjess som har unger og kanskje en håndfull med ærfugl som har små.

Polarsvømmesnipene er også fraværende etter å ha vært her, rett ved huset i alle de år vi har vært her, siden begynnelsen av nittitallet. Det er ellers ikke fritt for fugl, vi har sett smålomen og havellene, teist og mye ærfugl men ingen av dem med unger. De voksne ternene er jo også her men ser ut til å ha gitt opp å prøve på nytt i år.

Det er vist noen bjørner som har funnet ut at de fint kan livnære seg på de voksende steinkobbekoloniene, som holder til på Forlandet og sør for oss i Dynekilen, om sommeren. De siste årene har vi sett spor av dem om sommeren og tydelig nærvøse seler som har hatt besøk. Våre forskervenner som nylig var på Forlandet i to uker hadde besøk på meget nært hold en dag de satt i fjæra. En stor hannbjørn kom opp av havet og gikk rett på dem. Da reiste vår venn Kristian seg og brølte til den, noe som resulterte i at den snudde og gikk!! Antagelig var den ikke sulten og godt var det.

Nordpå, der Hans nå er med de samme forskerne, kryr det av bjørn i følge rapportene til Hans. Der hadde de hatt en bjørn som gikk til angrep på dem og var helt inne på ni meters hold før de fikk skremt den avsted. Hans har derfor gitt oss beskjed om at Ida bør trene på å lade, skyte og bære hagle som ekstra beskyttelse, selv om vi har Rex med og jeg bærer revolver bestandig.

Her er Ida i trening med hagla.

Den siste uken her har ikke vært overveldende med hensyn til været. Onsdag var ganske fin men det har vært mye yr, regn, vind og lavt skydekke. Torsdag kveld var det rolig vær og så ble det ferskt kjøtt på familien, da vi hentet hjem en ung bukk. Mor har fått tofot på yndlingsrifla og hodeskuddet satt der det skulle. Jentene, mest Ida, tar seg av utvomminga og dyret tar vi helt hjem. Det er selvsagt ikke ordinær jakttid enda, men dette er en del av vår tillatte kvote til eget konsum som vi kan jakte på utenom ordinær jakttid.

Hjemkjøring av rein.

I løpet av uken har vi også satt fiskegarn i sjøen og fått to fine røyer. De ble stekt i ovnen i går og restene spist i dag. Livet er godt i Farmhamna og naturen rik på ressurser, vi er heldige som er her.

Tidligere har jeg sagt at sydenferien vår oppetter norskekysten var oppskrytt med hensyn til været, i alle fall i forhold til de forventningene vi hadde. Her i Longyearbyen har det vært fantastisk fint vær, før vi kom tilbake og etter. I solen på trappa viste termometeret 35 grader flere dager på rad og jeg nøt morgenkaffen i strålende sol og varme. Offisielt har temperaturen vært oppe i 10,5 grader celcius.

Etter dansen i Barentshavet var jeg litt svimmel i et par dager. Likevel var Ida og jeg klare for å klatre opp på sukkertoppen i det deilige været dagen etter hjemkomsten. Det var deilig å se Rex igjen. Vi var enige om at han ikke hadde kommet til å trives særlig godt ombord i båten, men vi har jo savnet, lillebror, som jentene kaller ham. Rex på sin side har ikke lidd noen nød. Han har vært hos Laila som er en meget aktiv turgåer. Det betyr at han har vært med på toppene rundt Longyearbyen et dusin ganger og fått byrunden sikkert dobbelt så mange. Tusen takk Laila for fantastisk hundepass!!

Her er godgutten i strålende form.

Ida og Rex på Sukkertoppen.

Et par dager senere gikk vi over Platåfjellet. Det var der i 1995 at det skjedde en tragisk ulykke da en ung jente ble drept av en isbjørn. Til minne om henne har de satt opp en varde som heter Ninavarden.

Ida på tur litt før toppen av Platåfjellet. Mens vi stod der og nøt utsikten hørte vi alkekongene som hekker i fjellet. Det en særegen deilig lyd av Svalbard om sommeren.

Ninavarden.

Pumpebytter, reservedeler, klesvask, båtvask og mere rydding, nye folk ombord, utstyr, proviant, gummibåter og tusen ting til var uken for Hans. Hans seilte ut igjen på nye eventyr med Norsk Polarinstitutt på torsdag. Denne gangen er det Nord Austlandet helt nord på Svalbard som er målet, der de skal forske mere på ringsel. Det startet med vestlig kuling første dagen, men pytt det er ikke den første. Dagen etter fikk de god seilvind og nådde Danskeøya på nordvesthjørnet av Spitsbergen. Jeg får rapporter over satelittelefon sånn at vi vet hvordan det går.

Vi forlot Lenangsøyra mandag 5.juli klokka ti om formiddagen. Seiltiden var beregnet til tre og et halv døgn over Barentshavet med en snittfart på 7 knop i timen. Det var fint og stille vær da vi dro og værmeldingene for de nærmeste par døgn var østavind, stort sett bris. Fra Drøbak og hit har vi seilt 1175 nautiske mil og distansen over havet til Svalbard, Longyearbyen er ca 570 nm.

Her koser Tina seg på dekk mens det er stille og sol på tur ut vågen på Lenangsøyra.

Litt småsysler på turen er f.eks. å spleise tau, men det er ikke alltid så enkelt synes Kristian, mens Hans ikke helt skjønner at det kan være noe problem.

Det er ikke for ingenting at Barentshavet kalles djevelens dansegulv!! Han danset nå litt med oss også. Vi hadde alt fra sol og stille til regn og kuling. Det var faktisk ganske god seilbør over havet med østavind for det meste. Nord av Bjørnøya blåste det opp og vi nåde stiv kuling som varte vel i omtrent et døgn. Langkroken ville sjøen ha og et par glass knuste i skuffen, men ellers var vi skadefrie.

En smule komikk og forbandelse når man prøver å få orndnet seg en brødskive mens alt seiler rundt. Ved en anledning ble jeg sittende på dørken mens jeg forsøkte å få tak i noe i kjøleskapet. Jeg seilte over på andre siden av byssa og gjorde et nytt forsøk da jeg seilte tilbake, helst uten å rive kjøleskapsdøren av i mitt forsøk på å holde fast. Det ble til slutt brødskive med servelat på flere enn meg, men det kom noen salige gloser underveis.

Det var masse nieser/springere å se på tur over havet, de svømmer fort og de leker seg, ser det ut til, med å hoppe høyt ut av vannet og lande med store plask. Arten heter egentlig Kvitnos og er en kraftig bygget delfin. Arten hører til tannhvalene og lever av fisk, men egentlig vet man ikke så mye om dem. Det skal fines mange tiltallstusener av dem i Barentshavet.

Springerne var mange og lekte seg rundt båten, noe de er kjent for å gjøre. Jeg klarte bare å få bilde av en.

En morgen, da jeg hadde hundevakten ved roret og det var stiv kuling, seilte vi rett forbi en stor hval på tur i motsatt retning. Det var ganske fasinerende og møtet var ganske kort. Det var bare en diger rygg som reiste seg opp av vannet og blåste ut luft i en stor sprøyt før den var borte igjen. Den passerte aldeles nært båten og jeg satt etterpå og spekulerte på hvor stor hvalen egentlig var ettersom jeg bare så deler av ryggen på den. Jeg har ikke gode nok kunnskaper om hvaler til å kunne artsbestemme denne, men jeg så ingen ryggfinne, så det kan ha vært en blåhval.

En annen dag da alle var samlet i cockpit på båten så vi en flokk med knølhval. De har noen kjempelange sveiver som kan være opp til en tredjedel av kroppslengden. Jeg vet ikke hva det betyr for noe, men flokken rettet sveivene opp av vannet og viftet med dem før de plasket dem i vannet. Det var fint lys og litt sol da vi så dem og det var som om de vinket med store, hvite seil på havet. Dessverre var de for langt unna til at jeg fikk noe ordentlig bilde av dem.

Da vi vel var kommet et godt stykke oppover vestkysten av Spitsbergen løyet vinden og de siste timene av turen var stille og vakre med smørblankt hav og lyden av alkekongene. Vi var inne i Longyearbyen klokken ti på torsdags formiddag og hadde brukt akkurat tre døgn, et halvt døgn mindre enn planlagt. Totalt har vi tilbakelagt 1723 nautiske mil og skuta har vist seg sjødyktig. Jeg tror at skipperen er like fornøyd som meg.

En godt fornøyd skipper.

Halvannen uke er gått siden vi nådde Lenangen. Temperaturene her har ligget på det samme eller under svalbardtemperaturen, så dette med ferie i syden er oppskrytt. Vi har hatt et par dager med halvhjertet godvær og ellers overskyet og nordavind.

Vi har fått forstrekninger på team Meridian igjen etter at Kristian kom fra Svalbard på mandag. Han er i sveisingen allerede nå, klokken åtte på lørdags morgen, med baugrullen. Det er det siste som skal moteres før avreise. Nå er det varmt og fint ombord med ny ovn, det er blitt varme på badet også og det er klargjort for sentralvarme i hele båten. I går ble det prøveseilt med ny autopilotpumpe og kompass og skipperen er fornøyd. Han har også fått dashbord til instrumentene. Masse annet har vært gjennomgått, justert og forsterket, men nå rekker vi ikke mere.

Tina koser seg med lek hele dagen sammen med Even som er et år yngre. Hun er med i fjøset om kveldene og tar til seg alt som er her. Ida er litt mere i det meditative hjørnet for tiden og har gjennomgått alt som finnes av litteratur i huset. Med all den vinden vi har hatt er det fine forhold for drageflyging og det får de til med to snorer og Even som assistent.

Drageløperne.